TROLL KAN OG BØR TEMMES!

Innspill til evaluering

Røyrvik, 9-14.11.2005

Rådmannen i Røyrvik kommune
7898 Limingen

Arkiv: C33

Generell innledning

Rådmannen i Røyrvik kommune ba i mai kultur- og museumsleder i vikariat om en evaluering av Bro mellom kulturers bygdaspel 2005.

Kontakten mellom kommunen og bygdaspelet var av spesiell interesse; Her kunne man blant annet finne et underliggende utviklingspotensial og mulig interesse- og habilitetsproblematikk.

Formen på denne evalueringen er litt annerledes enn i et saksfremlegg. Man kunne kanskje forvente en utredning med beskrivelse av saksforhold med påfølgende vurdering, men beskrivelses- og vurderingsperspektiver blandes i denne evalueringen. Undertegnede mener likevel å ha besvart rådmannens bestilling, men har føyd til en del generelle betraktninger rundt utvikling og trender i kulturfeltet i Norge de senere år. Refleksjonene kan forhåpentligvis fungere stimulerende ved en eventuell nytenkning omkring både Bro mellom kulturer og verdiskapning i Røyrvik.

Evalueringen preges ved avlevering på overtid, av å være uferdig og svakt redigert.

Bro mellom kulturer tør være et godt kjent fenomen i Røyrvik, og forfatteren tillater seg å unnlate å gi en fyldig beskrivelse av prosjektet. Kort fortalt går prosjektet ut på å forene ulike folkegruppers krefter i en felles satsning som kan bedre den daglige utvekslingen gruppene imellom og implisitt bedre forståelsen for hverandres forskjellige levevis og valg, noe vi gjerne benevner kultur eller kulturuttrykk.

Den interesserte leser finner mer om visjonstenkning og vyer i vedlagte prosjektbeskrivelse (som også ligger ut på nettadressen www.bygdaspelet.no/om). Leseren oppfordres også til å finne frem og lese om igjen saksfremlegg for Formannskapets møte 27.4.2005, saksnr. 05/00251 FSK-nr 0031/05.

Substans, en idéhistorisk og sosiologisk betraktning i lettvekterklassen

Visjonen bak samarbeidet 'Bro mellom kulturer' er såpass vid og omfattende at det er uklart i hvor stor grad den enkelte deltaker i prosjektet kan identifisere seg med eller si seg enig i alle mulige aspekter av prosjektet. Et iøynefallende trekk ved tankegangen bak, er håp og optimisme. Dette er begrep det kan være vanskelig å forholde seg til i forvaltningen.

Men Bro mellom kulturers prosjektbeskrivelse er også rik på formulering som vitner om idéhistoriske tilnærming til begrepet ulike kulturer. Og Bro mellom kulturer har hatt mot til å bringe begrepene folkegrupper og etnisitet på banen. Dette er begrep som har vært utfordrende i Europa i flere århundre. Med fremveksten av sosialantropologi, sosiologi og idéhistorie, har vi fått apparat for å forholde oss vitenskapelig til slike problemstillinger.

Å spørre om samarbeidet mellom ulike kulturer er reelt forbedret gjennom prosjektet Bro mellom kulturer, vil være et betimelig spørsmål.

I etterkrigstiden har vestlige demokratier tidvis erklært seg som tolerante og problemfrie, blant annet med hensyn til tidligere tiders mer distanserende rasebegrep. Etablerte og kanskje klisjeaktige forestillinger om andre etnisiteter er imidlertid ikke lett å få bukt med. Man kan si at slike er internalisert og dypt fundert i kulturene gjennom årtier og århundrer med avstandstagning. Forforestillingene eksisterer sannsynligvis på begge sider av gjerdet, den dag i dag, og det kan være at de gjensidig stimulerer og nærer hverandre.(1)

Prosjektbeskrivelsen nevner en del samfunnsprosesser. Undertegnede har ikke klart å forstå hva prosjektledelsen eksakt legger i dette. Av andre høylytte mangler ved gjennomføringen av prosjektet, må nevnes dette innsamlede materialet, som jo viste seg å være både tungt oppsporbart, lite tilrettelagt og fraværende. Her etterspørres systematikk.

Prosjektet Bro mellom kulturer appellerer etter undertegnedes forståelse til basalt humanistisk tankegods. Humanismen er grunnfestet i vår kultur gjennom Kristi eksempel og har i nyere tid tidvis fungert som ideal i utviklingen av den moderne demokratiske stat, jf. opplysningstiden på 1700-tallet. Hvilke impulser humanismen har gitt inn i statsløse gruppers tenkning (eksempelvis samer), har undertegnede dessverre ikke kunnskap om (og det kan være feltet er lite beskrevet).

1900-tallet kjennetegnes blant annet av store programmer og generell normering gjennom politiske system. Slik ideologisk gjennomføring i stor skala medfører avskalling; Deler av befolkningen vil ikke passe inn i den rådende hovedstrømning, eksempelvis subgrupper som samer.

Undertegnede merker seg at få klarer på en overbevisende måte å hevde at Røyrvik ikke er gammelt samisk bruksområde. Ifølge samiske informanter, er det på 1900-tallet at samarbeidet mellom bofaste og samer i Røyrvik i betydelig grad svekkes. Spesifikke årsaker skal ikke gjennomgås i dette skrivet. Heller ikke standardproblematikken retten til land og vann.

I uformelle situasjoner møter man gjerne utsagn i retning av at Bro mellom kulturer ble gjort for samene. Men at bofastkulturen gjør noe for den samiske kulturen, og ikke i samspill med den, er en vei som i nyere tid ikke har medført verken bedret samvirke eller bedre utveksling – noe de prosjektansvarlige alt å dømme har innsett for noen år siden. Når man likevel hyppig møter slike nevnte holdninger, peker det kanskje i retning av at budskapet om holdningsendring ikke har trengt inn (eller gjennom).

(Følgende tre avsnitt foregriper avslutningen på teksten, og kunne kanskje vært plassert bakerst. Avsnittene er likevel tatt inn her for å bedre den logiske strukturen i resonnementene.)

Trenger man inn bak formuleringene i prosjektbeskrivelsen, vil man se at det her er et langsiktig program som skisseres, et program som kan bestå av mange ulike prosjekt som 'bygdaspelet' eller andre tiltak. Røyrvik kommune anbefales å vurdere hvorvidt man ønsker å delta aktivt i en slik krevende prosess. Det er lett å tenke seg at en kommune som sier seg villig til å bearbeide denne nasjonale verkebyllen, og gjerne på et bedre vis enn hva man klarer i våre nordområder, vil kunne motta betydelig faglig og økonomisk støtte til programmet.

Spør man etter varige virkninger, vil undertegnede vurdere årets satsning som et lite ledd i en kjede som kanskje kan gi positiv effekt i form av nasjonalt fokus på bygda; nettopp fordi man lykkes med å skape en god og konfliktdempende utveksling rundt problematikken som ligger latent i kulturene.

For Røyrvik kunne kunne det være nærliggende å betone slike aspekt i en videre analyse av prosjektet og dets muligheter, for eventuelt å benytte det som et ledd i utvikling av image, branding og eventuelt turisme.

Kultur som utviklings- og næringsfelt, med en kulturpolitisk vinkling

I forbindelse med den pågående utviklingen av området Tjuvholmen i Oslo, avga Aftenpostens Lotte Sandberg følgende kommentar 10.11.2005:

Kultur har de senere år vært benyttet instrumentelt for å gi avindustrialiserte områder ny vekst. Erfaringer fra Bilbao, Dublin og London viser kulturens stigende betydning for verdiskapning i samfunnet. Kultur regnes som magnet for internasjonal oppmerksomhet, boligkjøpere, turister og næringsliv.

Hvorvidt Røyrvik er et postindustrielt samfunn som direkte kan sammenliknes med ledende byer i Europa, kan man mene så mangt om. Ute inngår kultur i samfunnsplanleggingen, mens man her hjemme på bjerget først de siste år har fått noenlunde holdbare og pålitelige beregninger på hvilke verdier som genereres når det offentlige tar initiativ i form av tilrettelegging og stimulering av kulturbaserte aktiviteter.(2)

Det begynner å bli en tjue års tid siden allmennheten i Norge forstod at man var inne i en postindustriell fase. Postindustrielle perioder kjennetegnes ved at eldre næringer ikke lenger gir tilfredsstillende utbytte og at man ser på nye muligheter.

Det ser ut til å være symptomatisk at man i slike overgangsfaser får et fokus på kulturuttrykk og -begrep. Litt ut fra ulike politiske ståsted kan man se skiftninger i kunst og kultur som verktøy for å:

• døyve smerten i overgangsprosesser (sosialdemokratisk og sosialistisk perspektiv)
• fremskaffe skildringer som man kan kjenne seg igjen i (apolitisk, ofte romantiserende)
• utøve kritikk av tidligere tider og eventuelle feilgrep (sosialistisk)
• bevare og ta vare på kvalitetene i det forgangne (tverrpolitisk)
• utforske mulige nye næringer (mest liberalt og demokratisk)

Kulturpolitisk oppfattes et instrumentelt kultursyn(3) tradisjonelt som venstreorientert, sosialdemokratisk eller sosialistisk. I de senere år finner vi kulturinstrumentalisme også i liberale miljø. En tradisjonell(4) konservativ posisjon er for øvrig å betrakte kultur som den egentlige samfunnsbygging. Sistnevnte er interessant nok et verdisyn som også vinner land på venstresiden i norsk politikk (nå når denne ser seg om etter en erstatning for tapte ideologier. Vi er vitner til at tidligere forutsigbare posisjoner er i endring. Nok om det.

I våre storbyer ser man at eiendomsutviklere åpenlyst bruker kunst og kultur for å øke salgsverdien på bolig- og næringsarealer. Prosessen har nok pågått noen tiår, men i dag ser vi at kultur utilslørt benyttes blant de tydeligste argumentene i salgsøyemed.

For noen år siden satte man i gang et storskalaforsøk i en by i Danmark,(5) hvor man i en samfunnsprosess fokuserte på kultur som hovedvirkemiddel for ny vekst. Patriotiske beregninger pekte på en samfunnsmessig gevinst i form av reduserte kostnader på andre felt, som sosial-, helse- og trygdebudsjetter, men også i form av nyetablering av kunstnermiljø og medfølgende tilstrømning av kulturister.(6)

Ett generelt trekk hos kulturbrukere er høyere lønn og utdanning enn gjennomsnittet i befolkningen. Man kan spekulere på om ikke dét kunne vært en interessant gruppe å ha boende i en kommune.

Kulturbyår i Bergen (og snart Stavanger), Tusenårsjubileum i Trondheim og liknende satsninger er også planlagt og gjennomført med ulik grad av suksess her hjemme. Utenfor våre bysentra ser vi beslektede satsninger i Odda og Vestfossen. Begge steder hadde tidligere klar industriidentitet. Vestfossen har et stort nedslagsfelt med mange potensielle besøkende innenfor kort radius. Sammen med jevn og langsiktig oppbygging av kulturfeltet i Drammen – som alternativ til Oslo, Bærum og Asker – ser man i Søndre Buskerud en generell revitalisering som genererer tilflytting og nye skattebetalere som søker det gode liv på landet.

I Odda har man – for første gang i Hordaland sies det – skrevet en separat kulturplan og fått vedtatt kultur som hovedsatsningsfelt fremover, med tilhørende økonomisk ryggdekning. Undertegnede skal snart begynne i ny jobb der nede, og vil følgelig ikke komme med noen vurdering av forhold som berører en kommende arbeidsgiver.

Ovenfornevnte satsninger benevnes av og til som forsøk på å skape opphopning av kreativ energi,(7) og vi har foreløpig få evaluerte storskalaforsøk å vise til i Norge.

En undersøkelse av kulturproduksjon i Innlandet sist vår, vakte imidlertid en smule oppstyr i kultur-Norge. I fylkene Hedmark og Oppland hadde verdiskapning innenfor kulturrelaterte næringer gått forbi produksjonen i primærnæringene. Og det ble merkelig stille. Hva tenker man om en slik beregning av produksjonsforholdene i noen av våre tradisjonelt mest produktive landbruksarealer?

Personlighetene innen norsk kulturpolitikk, som sommeren 2005 debatterte ressurspotensialet i kulturfeltet, synes å enes om at en krone til kultur genererer omtrent kr 1,25 tilbake. Man kunne stille spørsmål om hvilke andre næringer som kan oppvise like stor gevinst over tid.

Kommunens rolle

Ideen om en felles arena for kommunens to folkegrupper, ble etter alt å dømme unnfanget av sentrale aktører i lag og kulturorganisasjoner i 2001 eller 2002. Røyrvik kommunes kulturarbeidere tente hurtig på ideen, og ble hurtig selv sentrale aktører i prosessen frem mot årets bygdaspel.

Formannskapet behandlet i møte 27.4.2005, i forkant av bygdaspelet, søknad om underskuddsgaranti for arrangementet (05/00251, FSK 0031/05). I den samlede saksfremstilling ligger det en redegjørelse for noen av ressursene Røyrvik kommune har lagt ned i forarbeidet som ledet frem til årets arrangement. Opplistingen er ikke komplett, og det er overveiende sannsynlig at ikke all offentlig ressursbruk kom med i fremlegget.(8) Kommunens bidrag må samlet sett vurderes som både betydelig og avgjørende for at prosjektet kom så langt. Denne argumentasjonen kan i for liten grad ha kommet frem fra kommunalt hold.

Går vi noe bakover i tid, ser det ut til at prosjektet, etter hvert som omfanget økte, ble skilt ut fra den kommunale virksomheten og definert som ekstern oppgave for en uavhengig organisasjon. Undertegnede er ikke orientert om hvilke vurderinger som lå til grunn for skillet, og vil nødig gå inn på spekulasjoner omkring slike forhold. Men generelt ser vi at prosjekter av et slikt omfang som oftest defineres som eksterne. Det kan være flere grunner til dette:

• Kommunale prosjekt må nødvendigvis ha en basis i form av politiske vedtak med tilhørende budsjettmessige disposisjoner.
• Å involvere en organisasjon i et prosjekt som er uklart definert og til stadighet endrer omfang, er vanskelig å forene med et krav og en forventning om forutsigbarhet og stabilitet.
• Prosjekt er generelt ressurskrevende, og det kan by på utfordringer å tilpasse ildsjelers aktivitetsnivå til en kommunal tralt og form.

Engasjement

Enkeltpersoners engasjementet er verdt noe oppmerksomhet.

I forbindelse med utvikling av et nettsted for bygdaspelet, fikk undertegnede gjennom vårparten tilgang på tekstmateriell fra prosjektledelsen. Begrepet "oss" var en gjenganger som ble gjentatt med påfallende hyppighet i råmaterialet. Undertegnede er godt vant med ildfulle kulturpersonligheter, men er faktisk noe betenkt over hvor sterkt engasjement òg eierforhold enkelte oppviste i forhold til prosjektet.

Sterk involvering er generelt krevende og kan gi problemer i retning overbelastning og avskalling av personell som ikke gløder like mye eller har like stor kapasitet. Et annet forhold er at man kan få problemer med rolleforståelse og habilitet.

Rolleaspekt kom til syne i prosessen opp mot forestillingene. Permitert og tidligere ansatte kulturarbeidere benyttet seg av kommunale ressurser i omfattende grad. Så vidt vites var kontor- og lønnstjenester avtalt på forhånd, og innberegnet som kommunal støtte. Bruk av for eksempel kommunalt eid lydutstyr ble derimot på intet tidspunkt avklart med administrasjonen: Lydanlegget i storsalen i samfunnshuset ble plukket fra hverandre. Rett nok ble det gjort rent utvendig etter bruk og returnert, men forsterker-racket er ennå ikke istandsatt.(9) (Rådmannen oppfordres til vurdere om ikke Bro mellom kulturer kunne faktureres for deler av istandsettingen(10) her.)

Involvering fra kommunens ansattes side, kan være uheldig hvis omfanget ikke er klarlagt på forhånd. Om man ikke har gjort slike prosjekt tidligere, vil det være vanskelig å forstå hvor omfattende de er. Det reelle tidsforbruket kan gå på bekostning av andre arbeidsoppgaver i stillingene. Uten ryggdekning våger undertegnede åpent og likefrem å stille følgende spørsmål ved årets arrangement:

• Kjørte ikke Jomfrulaget også et omfattende og ressursdrenerende prosjekt for noen år siden?
• Ble ikke det selvsamme Jomfrulaget i praksis nedlagt som en følge av den satsningen?
• Hvor mange sykemeldingsdager fulgte i kjølvannet av årets bygdaspel?
• Hva hadde skjedd om eksempelvis to sentrale musikere hadde kollapset i prosessen?
• Kan slike opplegg kjøre folk helt ut i grøfta slik at de brekker seg hver gang de hører om samarbeid med andre kulturer?

Et annet aspekt, som kan skyldes de sterke engasjementene, var generelt uklar ledelsesstruktur. Organisasjonen slet med tidsskjema, intern og ekstern kommunikasjon og tilla kunstnerisk personell administrativ forståelse. Det sies ofte at en festival per definisjon er kaos, men å basere beslutninger på kunstneres ønsker, se dét er en vågal seilas.

Røyrvik kommune kan etter undertegnedes oppfatning ikke benytte ressurser på Bro mellom kulturer med mindre man får på plass en pålitelig organisasjonsmessig struktur med de rette ansvarspersoner. En kommune bør ikke foreta beslutninger som setter den i fare for å bli satt under administrasjon.

Økonomi

Undertegnede har gjentatte ganger muntlig bedt om kopi av regnskap. Det har dessverre ikke latt seg gjøre for de ansvarlige å avlevere noe regnskap, og det er beklagelig at ikke en sentral aktør som kommunen har fått tilgang til tallene. Dette grenser blant annet opp mot ignorering av kulturkontorets faglig styrke. Nok om det.

Pr. SMS har det latt seg gjøre å innhente en opplysning om at den totale omsetning i årets prosjekt ser ut til å bli på omtrent 1,2 millioner kroner. Volumet tilsvarer rundt regnet 50-55% av rammen som ble presentert i søknad til Formannskapet i april d.å. Følgende finansiering ble da presentert:

 

Ut fra tabellen kan du lese økonomien i prosjektet

Inntektskilde	Budsjett	Innvilget	Uten dugnad
Tall i hele tusen (× 1 000 :: ' = 000)
Røyrvik kommune	70'	70'	70'
Røyrvik kommune FSK-sak	200'
Nord-Trøndelag Teater	90'	90'	90'
Åarjelhsaemien Teatere	50'	50'	50'
Same- og minoritetspolitisk avd. KRD	50'	50'	50'
Fond for lyd og bilde, regi/drama	120'
Fond for lyd og bilde, musikk	145'
Norsk kulturråd, lokale musikktiltak	245'
Norsk kulturråd, historiske spel	130'
Sametinget	100'	100'	100'
Nord-Trøndelag fylkeskommune	200'	200'	200'
Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk, NTE	400'	400'	400'
Prosjektlab, Norsk kulturråd	95'	95'	95'
Norsk komponistfond	110'
Billettinntekter	100'	100'	100'
Egeninnsats/dugnad	100'	100'
Andre (koreografi)	68'	68'	68'
Sum	2 273'	1 323'	1 223'
Finansieringsgrad		58,2%	53,8%

Muntlig er det i september (2005) gitt opplysninger om at prosjektet kommer til å gå med et lite overskudd. Ut fra de få avgitte opplysninger, kan man slutte at de prosjektansvarlige har lyktes i å knappe inn på kostnadene, i tråd med hva som ble skissert av prosjektledelsen i deres presentasjon for Formannskapet sist april.

Pekuliært er det at innvilgede beløp, slik de ble oppgitt til Formannskapet, utgjør omtrent 1,2 millioner kr, som i oppstillingen over. Likevel oppgis brutto omsetning å være 1,2 mill. Hvor er det blitt av billettpengene i prosessen?

Det kunne vært interessant å se nøyere på hvordan pengene er benyttet. Blant annet kunne budsjett- og regnskapsposteringer vært sammenholdt av kvalifiserte folk for å se hvordan ressursene er blitt forvaltet og om det på noe tidspunkt har vært sammenheng mellom budsjett og regnskap.

Undertegnede sitter igjen med en følelse av at budsjettene var løse og optimistiske konstrukter, og mottar gjerne korrigerende opplysninger i etterkant av engasjementet.

Samfunnregnskap

Ut fra bestillingen og tilgjengelig og innhentet informasjon, lar det seg dessverre ikke gjøre å sette opp verken et samfunnsregnskap eller å beregne verdiskapningen lokalt.

Man kunne ha involvert (og kanskje burde) ha involvert på kommunal sosial- og helsetjeneste og trygdekontor i en evaluering av hva innsatsen i årets Bro mellom kulturer-prosjekt kostet samfunnet.

Helse-, familie- og sosialavdelingen er forespurt om forholdet, og leder uttalte at det er vanskelig å sette opp en slik evaluering i ettertid; Man måtte ha vært tidlig involvert og ha fulgt prosessen for å kunne bidra til en evaluering. Undertegnede har ikke bedt det statlige trygdekontoret om en uttalelse, men holdt seg på kommunalt forvaltningsnivå.

Enklere ville det være å be kommunens næringsavdeling utarbeide en rapport om hvilke verdier som ble generert i satsningen. Hvilke endringer som kan spores i bedriftenes omsetning, ville være en opplagt oppgave for næringsavdelingen.

Undertegnede vil benytte anledningen til å beklage den tilsynelatende mangel på prioritering av kommunens næringskompetanse i dette prosjektet; Det er meget vanskelig å fatte at et prosjekt som genererer en omsetning på over en million kroner i løpet av få intense måneder, ikke vies spesiell oppmerksomhet fra kompetente fagfolk. Hvilke vurderinger som ligger til grunn for en slik nedprioritering, er undertegnede ikke orientert om, og skal heller ikke spekulere i hva som kan ligge til grunn, men det er vanskelig å la være å forferde seg en smule over forholdet.

I gjentatte samtaler med næringsavdelingens ansatte, har undertegnede forsøkt å finne ut hvordan kultur og kulturproduksjon oppfattes i næringssammenheng lokalt og regionalt. Det er med dyp skuffelse å måtte meddele at det kan se ut som om kommunen her mangler kunnskap og kompetanse. Det uttalte kulturbegrepet ser ut til å handle om gjenbruk og forvaltning av fortidens restverdier, og kan således være av mer museal karakter enn av nyskapende og kreativ art. Våger man å være frekk nok, kan man for eksempel spørre seg om innovasjonsbegrepet benyttes som pynt og staffsje for å refinansiere tapte slag.

Røyrvik kommune og en mulig revurdering av dens verdibegrep :: Et innspill

Undertegnede er forbauset over svak tenkning omkring verdibegrep og visjoner i Røyrvik kommune. Vikaren har, i sin manglende forståelse for lokale forhold, tidvis og i sitt stille sinn, tenkt at kommunen kanskje ikke har fulgt med i kulturtimen og muligens benytter seg av noe gammelmodige verdibegrep. Romantiserende utsagn om gruvedrift og annen svunnen tid og ulønnsom aktivitet, er fascinerende. Men nedleggingen fortoner seg for undertegnede som irreversibel; Å ville snu historiens gang er utvilsomt offensiv tenkning, men kan fort fortone seg som et slags Sisyfos-arbeid.

Undertegnede tolker situasjonen slik at det er på tide at trollene kommer ut av gruvegangenes mørke dyp, ut i lyset og orienterer seg mot en ny og strålende fremtid. Slipp stalloene løs og la de trollene som skal sprekke få sprekke!

Takk for seg!

Åge Utnes
Kultur- og museumsleder II

Vedlegg:

1. Prosjektplan slik den ble presentert på nettsidene
2. FSK 0031/05

Kopi: Se omfattende kopiliste under parter i K2000

Bygdaspelet ...

Røyrvik kommune :: Kultur- og museumsleder :: Åge Utnes :: 9-14. november 2005