Obligatorisk oppgave i faget 213 Kulturpolitikk

Politisk og administrativ struktur på Svalbard, rammeverk for kulturlivet i Longyearbyen i 1980- og 90-årene.

Sammendrag/resymé

Longyearbyen befinner seg i et spenningsfelt mellom lokale, nasjonale og internasjonale interesser. Longyearbyen styres fra Oslo, og demokratisering er først kommet i gang de seneste år. Den logiske og historiske konsekvensen av demokratisering, utjevning og likhet, ser ut til å ta sin tid.

Den praktiske forvaltningen av Svalbard er i løpet av de siste to tiår omfordelt fra få til mange offentlige instanser. Grensene mellom fastlandets tre forvaltningsnivåer stat, fylke og kommune er noe uklare i Longyearbyen. Dette avviker ikke fra den sammenfiltringen av forvaltningsnivå som vi også finner nede etter 1970- og 80-tallets funksjonsfordelingsreformer. Også på Svalbard konkurrerer flere aktører om de samme ansvarsområdene.

Lokal administrasjon har i de senere år vært i kontinuerlig endring. Utviklingen er sammenfallende med den på fastlandet, men omleggingene har vært større. Det ser nå ut til at man i hovedtrekk har funnet en fleksibel og fremtidsrettet hovedorganisering. De eksisterende organisasjonsmodellene er lokale løsninger. De er dynamiske, kan utvides og tilpasses etter behov, og de åpner for at ressurser lett kan omprioriteres etter som nye utfordringer identifiseres.

Også kulturforvaltningen på Svalbard har de siste ti år gjennomgått en moderniseringsprosess. Tilsynelatende tilfeldige, men sosialt motiverte velferdstiltak er avløst av kulturpolitisk styring og funksjonell ansvarsfordeling. Samtidig er tidligere tiders romslige budsjetter avløst av nittitallets kniving om midlene.

Kulturbegrepet er vidt, og instrumentelle forhold preger den kulturelle satsningen. Lokalbefolkningen nyter godt av et relativt jevnt kulturelt tilbud med større markeringer innimellom. Konsekvensen blir en avstand mellom hverdag og fest, og et kulturliv preget av en stabil livsrytme.

Konklusjon:

Svalbard og Longyearbyens utvikling er på mange vis et ekko av fastlandet. Longyearbyens forvaltning er i en innkjøringsfase hvor lokal administrasjon etter hvert vil høste erfaring med å arbeide under vanlige demokratiske forhold.

Kommentar, juli 2004